Lundehunden har jeg kjent til så lenge jeg kan huske, men hadde ikke tenkt på at det kunne være en rase for oss. Heldigvis ble jeg påminnet om den da Lundehundklubben bl.a. gjennom NKK/Hundesport skrev om at rasen igjen er utrydningstruet. På det tidspunkt hadde vi tre beagler og syntes det var mange nok hunder, men når tiden var inne skulle vi ha en lundehund! Vi ønsket å bidra til å redde lundehunden, og ønsket oss lenge en valp av denne rasen. Rasen er som sagt fåtallig og kullene små, så vi var innstilt på at det kunne ta sin tid å få en tispevalp. Og det var tispevalp vi ville ha. Vi kontaktet oppdretter da dette kullet var underveis, og var heldige og fikk JA, under forutsetning av at det ble mer enn en tispevalp i kullet. En tispevalp var nemlig allerede bortlovet. Det ble to gutter og bare en jente, Daga, og da ble det dessverre ikke noen valp til oss. Det var bare å sette seg på vent igjen.....

Men det var visst meningen at Daga skulle komme til oss, likevel! Det hadde seg nemlig slik at hun måtte flytte hjemmefra, og matmor Lillbritt kontaktet oppdretter Dagrun. Og hun hadde ikke glemt at vi fortsatt ikke hadde fått lundevalp, og ringte til oss en kveld! «Om vi fremdeles ville ha lundehund?» Etter en liten rådslagning i heimen der vi veide for og imot - fordeler og ulemper med å få en større valp på 7 måneder kontra en på 8 uker, bestemte vi oss for at selvsagt skulle Daga komme til oss. Noen dager senere kunne jeg møte henne og ta henne med hjem. Tusen takk til Lillbritt og Dagrunn! Vi er svært taknemlige for at Daga fikk komme til oss!