Hunder vi minnes

Gunvald.....  Champhurst Jump On The Bandwagon. De første dager og netter etter at vi hentet ham hos oppdretteren i Sverige tilbragte vi i nåtidens "bandwagon" (d.v.s. campingvogn), og sammen med stamtavlenavnet hans ble dette inspirasjon til vårt kennelnavn. Han ble tatt godt imot av de to tantene, Juno og Lucy, og fant seg fort til rette i sitt nye hjem.

Han hadde en særegenhet som alle måtte le av - når det var noe han ville, satt han seg ned og løftet forbena opp og veivet med dem helt til han fikk respons. Og han satt fjellstøtt! Lenge. Et annet trick han brukte for å en godbit var å stjele ett eller annet som han visste han ikke fikk lov til å ta, og bruke det som forhandlingsgrunnlag. Det kunne være sko, sokker, klær eller andre gjenstander, og han slapp dem pent i vår hånd mot å få en godbit. Han var en snill hund som var glad i folk og andre hunder, men helst ikke fremmede hannhunder. Dem kunne han styre sin begeistring for. Og da Kira flyttet hjem til oss viste han sine myyyykeste sider..... 

Som beagler flest var Gunvald glad i mat, og enkelte ting falt mer i smak enn andre. Epler var det beste han visste, og så snart han kjente lukten av et eple kom han stormende og skulle smake. Vi husker en episode på hytten da vi en kveld hørte at han bjeffet, lett irritert, ute i hagen. Bjeffingen tiltok og hørtes mer og mer irritert ut, så vi gikk ut på terrassen for å se hva det var. Der sto Gunvald på bakbena og strekte seg opp mot et enslig eple nederst på epletreet. Men treet sto i nedoverbakke og eplet hang litt høyere enn han kunne nå til, og han strevde med å holde balansen samtidig som han skulle strekke seg for å nå eplet. Til slutt måtte vi trå til og holde ned grenen med eplet slik at han kunne nå tak i det, og lykken var stor da han klarte det og kunne nyte hver eneste bit!

Det var med stor sorg vi slapp Gunvald over regnbuebroen i en alder av 11 år, og han etterlater seg et stort tomrom. Vi er takknemlige for den tiden vi fikk sammen med ham!

Det var ingen lett oppgave å skulle velge valp, da vi for mange år siden besøkte oppdretteren og hadde førstevalg i valpekassen. Matfar falt for Lucy, mens matmor likte både Juno og Lucy. For oss sto da valget mellom disse to valpene. Juno gjorde valget lettere for oss, for som den målbevisste beagledamen hun var, valgte hun nemlig oss! Men vi glemte aldri Lucy....

Og da Juno knapt et år senere ble gjenforenet med sin kullsøster Lucy, var gleden stor. De gjenkjente hverandre øyeblikkelig, og Lucy som da skulle få et nytt hjem fikk flytte hjem til oss uken etter. Søstrene var nærmest uatskillelige i de neste ni årene til Lucy måtte forlate oss, drøyt 10 år gammel. Juno fikk vi beholde enda noen år, til hun vandret over regnbuebroen noen dager før sin 14 års-dag.

Lucy
Lucy
Juno
Juno